Dag 4: "Left alone"

I dag har vi vært på en landsbyskole utenfor Zhaotong og hatt to musikktimer med noen av elevene der. Det gjorde så inntrykk at jeg mangler ord for å få beskrevet det ordentlig! Av de rundt 400 elevene som går der er over 70% av dem forlatt av enten en eller begge foreldrene. De har dratt inn til byen for å tjene penger og etterlatt ungene hos besteforeldrene. Hele landsbyen er kjempefattig og de spiser det de dyrker selv, mais og poteter.. De som er værst stilt spiser ofte verken frokos eller lunsj.
For å komme til skolen måtte vi kjøre en times tid, og inntrykkene var mange. Langs veien kunne du se hvor dårlig de bodde. Husene var ikke i nærheten av de vi har i Norge. De var i hovedsak av mur og stein og du hadde på følelsen av at du hadde reist LANGT tilbake i tid, langt. Utenfor og oppe i fjellene var det "jord"flekker hvor de dyrket maten. Over alt kunne du se unge og gamle arbeide, og selv fra bussen kunne du se at både de og klærne var møkkete.
Når vi kom frem til skolen var noe av det første som møtte oss en forferdelig stank. Jeg tenkte bare, pust med munnen. Så kom vi inn i skolegården og ble møtt av mange (!) små barn. Du kunne med en gang se at disse barna ikke hadde masse resurser.
Når vi kom inn i klasserommet (som mer eller mindre er ett mur-rom uten varme) var det både spente kinesere og nordmenn som lurte på hvordan dette ville bli. Vi begynte med noen sanger og de små ungene klappet hele tiden! Så var det deres tur til å være med. Hode, skuldre, kne og tå, jeg gikk meg over sjø og land, sweet the melody og shark falt godt i smak. Alle var med og gjorde bevegelsene, lo, smilte og prøvde så godt de kunne og synge med. FANTASTISK!!! Det var så herlig og se på dem!
Og Kari og jeg fikk oss noen nye venner! Når vi var ferdig var det lunsj og elevene dro hjem for å spise. Noen av elevene har opp til en time å gå hjem! Men så var det noen som ble igjen på skolen. Og noen av disse var fryktelig spente på hvem vi var. Så ei lita jente, hu var vel 6 år kanskje, løper frem og tilbake utenfor rommet vi var i. Så vi går ut for å hilse på. Og der står hu med skittene klær, skitten i ansiktet, skitten på hendene og et rødt sjal over hodet. Og med det største smilet og en herlig latter! Det står også fem gutter utenfor, og Kari prøver iherdig og spørre om hvor gamle de er. Men de bare står der og smiler og tøyser! Det går ikke ann og beskrive den gleden de hadde over og titte frem fra døra og fort hjemme seg når vi så.
Barna på skolen er fra 6 til 12 (?) Og får undervisning i tre fag, matte, kinesisk og engelsk (engelsk er bare for de eldste elevene), det er 30 elever i hver klasse og en lærer, og rommene har ikke varme. Det er to engelsklærere på skolen og de sa i presentasjonen at de elsket (mens de tok seg på hjerte) elevene og var fryktelig stolte av dem. De kan engelsk i et land der få kan engelsk og velger å bruke det til å undervise disse fattige barna. Det står det sykt respekt av!
På veien tilbake stoppet vi for å se på et hus. Der ble vi tatt imot med smil og åpne armer! Og ingen i norge lever så dårlig, og dette her var et ganske fint hus.. På tross av den fattigdommen de lever i kom bestemora ut med et stort fat med epler og ba oss ta så mange vi kunne få med oss. Barna her var også fantastisk søte og jeg har aldri sett noen som syntes det var så gøy og se seg selv på bildene vi tok!
Turen fikk meg til å sette så ufattelig stop pris på alt det vi har i Norge, og hvilke muligheter vi har. Og jeg merker jeg får vondt i hjerte når jeg tenker på hvordan vi får ting på sølvfat når det kommer til skole og utdannelse, og at mange tar så lett på skolen og har så lite respekt for lærerene som ønsker og gi dem en fremtid.

Ellers er det veldig festlig og bli stirra på (se på disse rare hvite menneskene) og kinesisken kommer seg... Jeg kan både si hei og spørre hvordan de har det, med mer.

Til slutt vil jeg si: be for Kina, her er det mange mennesker med store hjerter! Og be for våre søstre og brødre her.